Gå. Eller kunsten å leve vilt og poetisk av Tomas Espeland

Hei, i dette blogginnlegget skal jeg kort presentere boken Gå. Eller kunsten å leve vilt og poetisk av forfatteren Tomas Espedal. Tomas Espedal oppfattes av mange som en eksentrisk person, han er opptatt av å være en forfatter som ikke føyer seg inn i mengden. Senest i 2011 avslo han Riksmålsprisen fordi han ikke ville stå på samme liste som de andre forfatterne som hadde vunnet denne prisen.

Boken utspinner seg fra Norge gjennom Frankrike, til Hellas og forbi Tyrkia. Dette er en bok om gå-opplevelsene til forfatteren selv, Tomas Espeland, og refleksjonene han former seg ut ifra disse. Boken er et gjennomgående forsøk på å lære seg kunsten å gå, i arbeidet fremover mot dette målet trekker Espeland inn sitater fra flere kjente filosofer som diskuterer kunsten å gå. Boken er bygget opp i en kronologisk rekkefølge, med unntak av et par tilbakeblikk og noen lange digresjoner.

Personlig synes jeg at denne boken er god på flere plan, blant annet på det essayistiske/filosofiske, det dikterske og det selvbiografiske. For denne boken er nettopp så og si det, en essayistisk selvbiografi, en filosofisk avhandling nesten. Skildringene og refleksjonene man finner i denne boken er fengende, og det er i veldig stor grad med på å forsterke temaet, oppbrudd og opprør mot det etablerte. Som det allerede er avbildet tidligere i boken har Espeland problemer med å etablere seg, han klarer ikke å bo. Ved å gå, går Tomas alltid mot noe nytt, og de små møtene på veien er alltid høydepunkter i Espelands liv, en etablert tilværelse uten innslag av noe annet enn ensformighet er ikke nok for Espelands rastløse sjel. Dette er også noe jeg tror flere kan relatere seg til, apatien over et kjedelig og etablert liv.